Av Terje

Hvorfor er det slik ?

Eller er det tilfeldigheter ...... ?  Skyldes det gullhår et visst sted, dyktighet, tålmodighet eller er det bare slik at noen alltid vinner. Gjelder ikke det der med at "Den som ler sist, ler best" i lakseelva ?

Noen får alltid fisk, ofte på andres bekostning.

Verden er urettferdig. Gjennom mange turer i lakseelver over hele landet, sammen med gode kompiser er det ikke fritt for at det oppstår merkelige situasjoner. Ingen tvil om at det ligger litt prestisje i det der med å få fisken til å ta akkurat DIN redskap.

Det handler selvfølgelig om erfaring, riktig fisketeknikk, redskap og tålmodighet. Men når flere fiskere står på samme sted, med samme redskap og omtrent like lang erfaring - hvorfor er det da noen som stikker av med gevinsten ?

Jeg skal ikke komme med noen fasit på dette her, fordi den fasiten har jeg ikke. Men har lyst til å fortelle en liten sann historie om et "Ran i lakseelva"
Det var tidlig juni 2003, Sesongen hadde nettopp startet og vi hadde ikke sikret oss noe åpningsfiske dette året.
Sitte på kontoret å sjekke internett, mens andre var i elva og fristet nygåtte, sølvblanke og feite torpedoer i guds frie natur, er direkte terror.
Det ble etter hvert fullstendig uholdbart å ikke kunne delta på dette "Forsommerens vakreste eventyr" Noe måtte gjøres og jeg tok fatt på ringerunden til gode kontakter og gamle kjente, for om mulig å få adgang til ei elv i noen timer.
Etter flere avslag så skjedde det noe helt utrolig når jeg egentlig begynte å gi opp. I antakelig en av de bedre laksehølene i landet, Pollen i Orkla, bød det seg plutselig en mulighet. Kun to karer som bare synes det ville være hyggelig med selskap, fisket der frem til og gjennom helgen. ( De skulle bare visst .....)

At det dagen før ble tatt en rugg på 20,1 kg, gjorde ikke saken bedre.                   "Odd Eivind, er du klar for tur" var meldingen min denne torsdags ettermiddagen. "Jeg har fått en mulighet opp i Pollen der vi hadde ei uke i fjor sommer, og vi må reise oppover i kveld !"
"Jeg er klar" var det korte svaret. Og slik ble det til at vi tok fatt på 50 mil hver vei for snaut 2 døgns fiske. Østedalen gikk raskt, uten at vi broderer spesielt mye rundt det.....
Elva hade vært stor de siste dagene, hadde kantret og var nå sakte på vei ned igjen. Perfekte forhold med andre ord !!

Det er like spesielt hver gang vi kjører ned de bratte S-Svingene ned fra Berkåk og Orkla åpenbarer seg for første gang.
Elva er perfekt og forventningene stiger og gjør reisen nedover Rennebu uholdbar.
Endelig er i vi fremme og kan kle oss inn i vår egen verden med vadebukser, jakke og caps. Nå driter vi i resten av verden !!!

Veien ned til elva går raskt og vi treffer de to karene som har holdt det gående i et par dager. De har ikke fått noe, men et par andre karer har tatt en på 11,5 og 13,9, så fisken går.

Vi skrider til verket ! Timene går som vanlig raskt og vi blir selvfølgelig også både slitne, trøtte og etter hvert noe leie. Odd E velger å ta noen timer i køya oppe i låven, mens jeg "som vanlig" fortsetter ufortrødent. Noe vil skje snart - det bare kjenner jeg på kroppen.
Kvelden og natta siger på og jeg konsentrerer meg nesten utelukkende om "frimerket" som grunneieren fortalte meg om tidligere på kvelden.
Helt nederst på brekket, lenger ned enn vi egentlig tror det er mulig å få fisk. Akkurat rett før der hvitskummet tar over for blankvannet, er det ei stor grop i elvebunnen, og der - akkurat der, stopper laksen en stund før den siger videre over kanten og inn i hølen ovenfor.
Det er når den står her at du skal ha redskapen i posisjon. Jeg fisker med doggmark og søkke og kunsten er å holde kontakten med bunnen hele veien, og gi sene rett før gropa, slik at det blir med ned og får marken til å danse rett foran snuten til byttet.
Jeg får til et flott driv på takkelet og er akkurat i posisjon med marken når jeg kjenner at det er noe bortpå redskapen.

Noe tygger på doggisen og trekker og drar forsiktig - "tålmodig nå Claussen" - øyeblikket har kommet og det er nå jeg ikke skal bli utålmodig og nappe marken ut av laksekjeften. Jeg teller til 10 og så får det bære eller briste, kliner til med stanga og setter kroken bestemt. Det er full kontakt med en gang og fisken drar tungt nedover og vil utfor fossen nedenfor. Det er bare å tighte opp og rygge bestemt bakover på grusbanken.
Denne første kritiske manøvren lykkes og fisken siger sakte oppover brekket og jeg føler meg straks mer komfortabel.
Det er stor fisk, ingen tvil om det. Ikke noe plask og ville sprell, men seige, tunge drag der nede i dypet, før dyret igjen vil ned mot gropa si, helt nede mot fossen. "Faen å, nå går'n utfor" - ser for meg balansekunsten langs glatte svaberg og overhengende busker for å følge laksen ned i hølen nedenfor.
Igjen tighter jeg Ambassadøren og lar stanga legge tungt press på laksen, og igjen siger den utrolig nok, oppover brekket og inn i hølen igjen. Nå skal den ikke nedover en gang til !!
Odd Eivind kommer nedover lia, halvveis i ørska etter noen timers skjønnhetssøvn og får oppleve siste del av kampen. Storlaksen gjør 4 - 5 kortere utras og begynner etter hvert å bli mør. Den har sikkert gått langt i stor og kald elv, og tåler ikke all verden. Har vel holdt på i ca 20 minutter når det lykkes å dra den inn på grunna, slik at den velter over på siden, blotter sin knallblanke sølvside og melder pass. For en skapning og for en opplevelse - alle timene er glemt og lykkerus og ro fyller kroppen samtidig.
Det er bare å nyte stunden, sette seg ende ned i gapahuken, ta seg en dram og nyte den kjølige sommernatten.
Nå er det Odd Eivinds tur til å gå i elva og jeg blir sittende og følge med, samtidig som jeg sløver i varmen fra bålet. Det begynner å bli seint på natten og det er vel ikke særlig mer enn 5 grader ute. Odd E fisker et par timer, før han blir kald og må opp og ha på seg en genser. Han har fisket stort sett hele tiden nederst på brekket, funnet gropa og fått til teknikken slik at marken har sving fristende over stopplassen, men ingen fisk har vært hjemme eller i hvert fall ikke vært interessert.

I det Odd E går ut av elva for å ta seg en pause, samt få på seg noen varmere klær, benytter jeg anledningen til å prøve meg igjen. Skal bare ta noen kast for Odd E igjen er tilbake for å fortsette. Er egentlig ikke skikkelig kosentrert og gjør vel bare noen kast for moro skyld, men følger selvfølgelig samme taktikk som tidligere på natta og konsentrerer meg om "GROPA"
Så skjer det som av og til skjer i lakseelva og som jeg i ettertid kaller et RAN fra en god kamerat. (Håper vi fortsatt er det da....)
Akkurat på samme sted som den store tok tidligere, skjer det igjen - samme "taket" tygg og nafs i marken, begynner å svelge og vender med marken i munnen. Da er det bare å dra til igjen og nok en gang eer det fast fisk. Som tidligere er følelsen veldig bra. Slike klassiske take på mark bare kjennes riktig, fra første sekund. "Denne sitter godt" og kampen går sin gang, også denne gangen med meg som vinner. Odd E bare rister på hodet når han, som den gode kamerat han er, håver fisken for meg etter 15 minutters kamp.
Helt ufattelig at denne fisken skulle ta, akkurat da jeg gjør mine 10 kast i Odd Eivins pause, etter at han har trålet brekket i 2 timer.
2 laks på land med 2,5 timers mellomrom. 12,5 og 6,3 kilo, nygåtte, lusete, blanke og feite Orkla-lakser. Det var dette jeg drømte om dagen før på kontoret.
Og hva med det stakkars ransofferet som hadde blitt frastjålet sin fisk av en dårlig kamerat ?

Jo da, denne historien fikk til slutt en lykkelig ende. Jeg kryper til køys med mine to lakser, trett og godt fornøyd. Odd E er selvfølgelig "forbannet" og fortsatt sulten og benytter morgenen og formiddagen til å fiske jevnt og trutt.
Rettferdigheten seirer til slutt og denne gangen slår ordtaket til :-) "Den som ler sist, ler like godt !"
Når jeg kommer ned til elva etter noen hardt tiltrengte søvntimer, henger en like sølvblank, feit og fin laks i buskene. Helt alene har han lykkes med en nygått fisk på 9,4 kilo og gliset går nesten rundt hele skallen på mannen.
"Heldigvis", tenker jeg med min dårlige samvittighet, "nå blir det greit å sitte i bilen sammen i 50 mil på hjemveien"

Utrolig nok så er ikke dette den eneste historien om nesten tilsvarende hendelser, men de får vi ta ved en senere anledning.
Nå ser jeg frem til å prøve samme hølen igjen i August, da jeg er invitert til noen døgn hos Vegard Heggem, som er den som nå har rettighetene i denne sagomsnuste hølen.

Er fremdeles den hemmelige gropa på samme sted ?
Stopper laksen der slik den gjorde tidligere ? 

Historien om dette kommer til høsten, når nok en laksesesong går mot slutten.|

 Terje